Lars Fiske
Grosz: Berlin–New York
No Comprendo Press

I Grosz. Berlin – New York tar Lars Fiske for seg livet og kunstner­ skapet til den tyske maleren, tegneren og grafikeren George Grosz (1893–1959). Kunstnerbiografier i tegneserieform har i de senere år blitt en populær sjanger, med bidrag fra en rekke land og kunstfelt, men Fiskes bok om Grosz skiller seg ut i mengden i kraft av å praktisk talt være ordløs. Foruten tids­ og stedsangivelser, og kapitteltitler med sitater, skildres de store opp­ og nedturene i Grosz’ liv og karriere utelukkende ved hjelp av bilder. Resultatet er en leken og elegant oppvisning i tegneseriemediets styrker som fortellerspråk. Det første man legger merke til ved Grosz. Berlin – New York, er streken. Fiske er kjent for sine geometriske former og klare linjer, men her har streken et grovere og mer organisk preg tydelig inspirert av bokens hovedperson. Hans omfavnelse av Grosz’ ekspresjonistiske stil kommer også til uttrykk i måten han komponerer ruter og sider i flere «gjennomsiktige» lag.

I tillegg dukker Grosz’ egne tegninger opp i form av faksimiler og visuelle sitater. Fiske forsøker ikke å kopiere Grosz’ uttrykk, men innlemmer elementer av den tyske kunstnerens estetikk i sin egen tegnestil, slik at boken fremstår som en visuell dialog mellom de to. Dette gjør Grosz til en forfriskende annerledes kunstnerbiografi, der bildene og estetikken får dominere, mens teksten begrenses til de aller mest nødvendige opplysningene.

Fiske har tidligere brukt denne typen visuell dialog som metode i sin bok om den tyske kunstneren Kurt Schwitters (1887–1948) – Herr Merz (2012). Og sammen med Steffen Kverneland står han bak Olaf G (2004), et nøkkelverk innen norske tegneserier fra virkeligheten, der historien om den norske tegneren Olaf Gulbransson (1873–1958) flettes sammen med en gonzojournalistisk skildring av research­ arbeidet tegneserieskaperne gjorde i forbindelse med boken.

I Automobilfabrikken Fiske (2015) forteller han historien om bilfabrikken hans farfar og far drev gjennom seks tiår, og i sin seneste bok, Mitt liv som tegning (2020), vender han blikket mot seg selv. Med utgangspunkt i 27 skissebøker fra årene 1987–2009, ser Fiske tilbake på sine formative år som menneske og tegneserieskaper, og reflekterer over hvordan hans emosjonelle og psykologiske tilstand gjennom årene har satt sitt preg på tegningene hans. Som i Grosz er tegningene langt mer enn et redskap for å fortelle en historie, de er både et uttrykk for hovedpersonens indre liv og kunstneriske visjoner, og en innsiktsfull og kunnskapsrik metakommentar som utvider publikums forståelse av kunstnerskapet.